Internett-tilgang i Japan: En omfattende oversikt
Store Internettleverandørar (ISP-ar) og marknadsdel
Internettmarknaden i Japan vert tenestefor av ei blanding av tidlegare monopolistar og nye aktørar, der nokre store leverandørar dominerer abonnementsmarknaden. Dei fremste ISP-ane for fast internettillgang inkluderer både tradisjonelle telekomfirma og kabeloperatørar. Dei leiande leverandørane (etter marknadsdel av internettabonnement) er pulse.internetsociety.org:
- SoftBank Corp. – ~21% marknadsdel av internettillgang pulse.internetsociety.org. SoftBank (inkludert deres Yahoo! BB-tjeneste) var ein tidleg DSL-pionér og tilbyr no fiber (“SoftBank Hikari”) og mobile breibandtenester.
- KDDI Corporation – ~19% marknadsdel pulse.internetsociety.org. KDDI (merka som “au”) tilbyr fiber-til-hjemmet (au Hikari) og mobile tenester, og har kjøpt opp ISP-ar som Biglobe for å utvide sitt breibandsgrunnlag.
- NTT Communications (OCN) – ~12% marknadsdel pulse.internetsociety.org. OCN er NTT sin største detaljist-ISP merkevare, som utnyttar NTT sin fiberinfrastruktur. (NTT sin gruppeandel er høgare når vi inkluderer andre divisjonar som NTT Docomo sin breibandsteneste.)
- NTT Docomo – ~8% marknadsdel pulse.internetsociety.org. I tillegg til å vere den største mobiloperatøren, tilbyr NTT Docomo “Docomo Hikari” fibeteneste (reseller NTT sin FLET’S fiber) for heimar.
- J:COM (Jupiter Communications) – ~4% marknadsdel pulse.internetsociety.org. J:COM er den største kabel-breibandleverandøren, og tilbyr internett over kabel-TV-nettverk, spesielt i urbane område.
Ti-talls mindre ISP-ar (f.eks. So-net, @nifty, og regionale leverandørar) står for den resterande marknaden, ofte ved å reselge eller utnytte infrastrukturen til dei ovanfor nemnde gigantane. Generelt er internetttevarten i Japan svært konkurransedyktig, der dei fem største leverandørane står for omtrent to tredje delar av abonnement pulse.internetsociety.org. Marknadskonkurransen vert vurdert som “vårldsbeste”, og gir forbrukarane fleire val i dei fleste område pulse.internetsociety.org. Store mobilnettverksoperatørar (NTT Docomo, KDDI au, SoftBank, og nye aktørar som Rakuten Mobile) spelar også ei rolle i internettillganga, spesielt gjennom mobile breiband og pakker for heimainternett. NTT Docomo leiar den mobile segmentet med om lag 42% av mobile abonnement per 2022, etterfulgt av KDDI (~30%), SoftBank (~26%), og Rakuten (~2%) content.twimbit.com, noko som reflekterer langvarig dominans av dei tre største operatørane, også i smarttelefonens tid.
Utvikling av breibandsinfrastruktur og dekning (Urban vs. Landlig)
Japan skryter av å ha ein av dei mest avanserte breibandsinfrastrukturane i verda, med extremt høg dekning, til og med i landlege område. Fast breiband (via fiber, kabel, eller DSL) er tilgjengeleg for praktisk talt alle hushald. Tidlege regjeringstiltak som den “e-Japan” planen (2001) sette aggressive mål for breibandsutrullering, og bidrog til rask nettverksutvikling journals.openedition.org. I 2008 rapporterte regjeringa at 98.3% av hushald hadde tilgang til breiband, og 86.5% kunne få høghastighets breiband (primært fiber) journals.openedition.org. I dag har fiberoptiske nettverks nesten universell dekning – omtrent 99.9% av bygningane er dekka av fiber ved utgangen av 2024 budde.com.au. Denne omfattande utrulleringa av fiber-til-heime (FTTH) betyr at fleste urbane og forstadsområde har fleire høghastigheitsalternativ. I byane er det vanleg at leilegheiter er forberedt med fiber, kabel, eller begge delar.
Til tross for Japans utfordrande geografi (med over 14,000 øyar og mange fjellrike område blog.apnic.net), gapet mellom by og land i internettillgang er relativt lite. Landlege og avsides område har nytte av målretta infrastrukturprogram. Regjeringas “Program for Full Oppløysing av Geografiske Digitale Kløftområder” (Broadband Zero Areas Elimination Project) subsidierte tilkobling i sparsamt befolkede område journals.openedition.org. Takket vere tiltak som desse, har til og med djup fjellandsbyar og fjerntliggande øyar blitt kobla til via ein blanding av løysingar – ved å utvide fiber der det er mogleg, eller bruke fast trådløst og satellittlinjer der det ikkje er praktisk å leggje kablar journals.openedition.org. For eksempel, små avsides samfunn i Hokkaido og andre prefekturar har fått regjeringstøtta FTTH-nettverk eller kabelforbetringar som kasusstudier i å eliminere den digitale kløfta journals.openedition.org journals.openedition.org.
Urban vs. Landlig: I urbane område nytter forbrukarane typisk ikkje berre fiber, men og kabelinternett og høgkapasitets mobile nettverk. Konkurransen er intens i byene, noko som resulterer i høghastigheiter og konkurransedyktige prisar. Derimot har nokre landbrukarar historisk hatt færre val (f.eks. basert på eldre DSL eller oppringt til kopling tidleg på 2000-talet), men dette har endra seg dramatisk. På 2010-talet kom landlige breibandsdekning à jour ved hjelp av statleg hjelp og operatørinvesteringar. Mindre enn 1% av hushalda i dag er i lokasjonar utan terrestrial breibandsdekning, og dei vert i aukande grad tent av satellitt eller andre alternativ budde.com.au. For å sikre dekning til dei hardast tilgjengelege områda (fjerntliggande øyar, fjellandsbyar og maritime områder), har japanske telekomoperatørar til og med snudd seg til satellittpartnarskap (diskutert seinare) budde.com.au. Oppsummert er gapet mellom infrastruktur i urbane og landlige Japan blitt så lite at grunnleggjande breibands tilgang er nesten allestadesverande, sjølv om landlege område kan ha lågare val av leverandørar eller litt lågare gjennomsnittshastigheiter enn dei største byane.
Samanlikning av internett-hastighet og prising
Faste breibandshastigheiter: Japan sine breibandshastigheiter er blant dei raskaste i verda. I tidleg 2023 var median nedlastingshastigheit for fast internett omtrent 150 Mbps datareportal.com, eit tal som har auka raskt ettersom gigabit-fiber blir normen. I internasjonale rangeringar, er Japan ofte blant dei fem beste for faste breibandshastigheiter, med en gjennomsnittlig (middel) nedlastingshastigheit estimert rundt 212 Mbps i nyare samanlikningar en.wikipedia.org. Den store majoriteten av faste linjebrukarar bruker fiberforbindelsar, vanlegvis med annonserte hastigheitar på 100 Mbps opp til 1 Gbps. Faktisk, 1 Gbps-planar har vore standard for bustadfiber i over eit tiår, og nylig har leverandørar introdusert 10 Gbps fiber tenester i mange byar for spesielt krevande brukarar. Faktiske hastigheitar varierer, men sjølv over Wi-Fi ser mange kundar hundrevis av Mbps i naturleg utføring. Kabelinternett (koaksial) kan tilby hastigheitar frå 100 til 300 Mbps i områdar der det er tilgjengeleg. Arv DSL, som vart avgrensa til ein siffer Mbps til ~50 Mbps, har blitt stort sett avvikla – NTT sine regionale selskap har offisielt lagt ned ADSL-tenester innan 2023, og har flytta brukarar til fiber omdia.tech.informa.com flets-w.com. Denne overgangen betyr at sjølv kundar i små byar nå vanlegvis bruker FTTH eller kabel.
Mobile breibandshastigheiter: Mobil internett i Japan er også av høg kvalitet. 4G LTE nettverk leverer ofte ti-tals Mbps til brukarar. Den mediane nedlastingshastigheita for mobil var omtrent 40.9 Mbps per tidleg 2023 datareportal.com. På 4G, ser brukarar i område med god dekning ofte 50–100+ Mbps på moderne enheiter. Med utrulleringa av 5G, har topphastigheitar auka dramatisk: Japan sine 5G-nettverk (spesielt i mmWave dekning område) kan oppnå gigabit-klasses hastigheitar, sjølv om typiske 5G-brukaropplevingar er i 100–300 Mbps-sjiktet. Blant mobiloperatørane, viste nyare tester at Rakuten (den nyaste operatøren) hadde ein liten fordel i median 5G-hastighet (~51 Mbps) i slutten av 2023 speedtest.net, men generelt er dei store operatørane samanliknbare i ytelse. Den omfattande fiberbackhaula og tette basestasjonnettverket i Japan sine byar bidreg til konsistente mobil-datahastigheitar. Til og med på tog eller T-baner er dekning vanlegvis solid, og sikrar at mobil internett er eit levedyktig alternativ eller supplement til fast breiband for mange brukarar.
Prising: Prisen på internettstenester i Japan er relativt rimelig målt med globale standardar. Ein typisk fiber breibandsplan(100 Mbps til 1 Gbps ubegrensa) for eit hushald kostar omtrent ¥5,000–¥6,000 per månad (rundt $35–$50 USD). I følge ein global samanlikning er den gjennomsnittlege månadleg kostnaden for breiband i Japan omtrent $38 USD worldpopulationreview.com. Dette utgjer omtrent 1% av gjennomsnittleg hushaldsinntekt for grunnleggjande internett-tilkobling pulse.internetsociety.org, noko som reflekterer god overkommelegheit. Japan sin kostnad per megabit er ekstremt låg – omtrent $0.06 per Mbit/s månad worldpopulationreview.com– takka vere høghastigheitar og moderate prisar. For eksempel, sjølv ein høg-kvalitets 1 Gbps fiber-plan kan koste ¥6,500 (~$45) per månad, noko som er berre $0.045 per Mbps. Konkurransen mellom ISP-ar held prisane i sjakk; som eit eksempel, er oppgradering frå ein 100 Mbps til ein 1 Gbps-plan ofte til liten prisskilnad. Kundar har lenge vore vane med låge marginalkostnader for hastigheitsoppgraderingar, ein dynamikk som har vore observert heilt tilbake til 2009 då det å betale nokre få dollar meir kunne multiplisere hastigheiter frå 8 Mbps til 50 Mbps
Prisen på mobile dataplanar har også gått ned dei siste åra på grunn av press frå regjeringa og innføringa av Rakuten. I 2022 hadde den gjennomsnittlege inntekta per bruker (ARPU) for mobiltenester falt til omtrent ¥4,000 (~$30) per månad content.twimbit.com, noko som indikerer rimelige mobilplanar (oftest med store eller ubegrensa dataplanar). Store tilbyderar tilbyr ubegrensa 4G/5G dataplanar i prisklassen ¥6,000–¥7,000 ($45–$55), og billigare begrensa dataplanar for lette brukarar eller via sub-merker (MVNO) startar rundt ¥2,000 ($15) for eit par GB. Totalt sett nytter japanske forbrukarar høg verdi for pengene i internettaksess – gigabit heimfiber og rask mobil data til prisar som ofte er lågare enn i Nord-Amerika eller Europa på ein per-megabit basis
Regjeringreguleringar og restriksjonar på internettillgang
Internettstyring og openheit: Japan opprettheld ein fri og open internettmiljø med minimal regjeringfiltrering av innhald. Den grunnlova i Japan garanterer ytringsfridom og forbyr uttrykkjeleg sensur, og dette gjeld også nettkommunikasjon giswatch.org. Telekommunikasjonssystemloven opprettheld kommunikasjonshemmelighold, noko som betyr at ISP-ar og telekomoperatørar ikkje kan overvake eller sensurere brukartrafikk arbitrært giswatch.org. Det finst ingen nasjonale blokkeringar av sosiale medier eller politiske nettsider; brukarar i Japan kan få tilgang til alle store globale internettjenester utan restriksjon refworld.org refworld.org. Dette engasjementet for internettfridom reflekterast i Japan sine konsekvente høy rangeringar i globale internettfridomsindeksar (kategorisert som “Frie” med svært låge nivå av hindringar) refworld.org. Nettnøytralitet er også del av politikkutforminga – Japan behandlar ISP-ar som vanlege transportører og tillatar ikkje urimeleg demping eller blokkering av lovlege tenester, ein prinsipp som har blitt innskrevet i lov en.wikipedia.org. Dette betyr at, bortsett frå rimelig nettverksadministrasjon, leverer leverandørar generelt eit opent internett og kan ikkje favorisere spesifikke nettsider eller apper på ein måte som skadar konkurransen.
Regulering av innhald og verksemd: Selv om direkte sensur er forbode, oppmuntrar regjeringa til tiltak mot ulovleg innhald online. Japanske ISP-ar, gjennom bransjeforeningar, filtrerer frivillig visse innhald som er universelt fordømt, som barnepornografi. Sidan 2011 har leverandørane samarbeida med politiet for å blokkere tilgang til kjente barnepornografiske nettsider ved å bruke blokklistar, sjølv om slik filtrering må vere nøye balansert mot prinsippet om ingen sensur. Eit anna eksempel er piratkopieringsnettsteder – i april 2018, i møte med ein auke av piratkopierte manga/anime-nettsider, tok regjeringa eit “nødtiltak” ved å be ISP-ar om å frivillig blokkere visse piratkopieringsnettsteder (særlig Mangamura, AniTube, og MioMio) japantimes.co.jp japantimes.co.jp. Denne forespørselen, gjorde før spesifikke lovgivning var på plass, vekka debatt om juridisk myndigheit og ytringsfridom, men dei fleste store ISP-ar etterkom for å beskytte intellektuell eigedom. Seinare reviderte Japan opphavsrettslovene for å slå ned på piratkopiering (for eksempel forbuds mot ulovleg nedlasting av manga i 2021), og gav dermed ein fastare juridisk basis for å bekjempe slike nettsider. Bortsett frå piratkopiering og barnebeskyttelse, er politisk eller sosialt innhald ikkje underlagt systematisk blokkering refworld.org. Til og med kontroversielle ytringar eller motsetande nettsider er tilgjengelege, og det finst ein robust online media- og bloggscene i Japan som fritt kritiserer politikk og samfunn. Tjenesteleverandørar og regjeringa samarbeidar for å handele visse standardar – til dømes, krever mobile operatørar å tilby filtrering for mindreårige som standard (sidan 2009) for å hindre at mindreårige får tilgang til pornografi eller anna skadelig innhald på telefonar giswatch.org. Men, vaksne kan velje å kvitte seg med slike filter, og det finst ingen Great Firewall-aktig system i Japan.
Overvaking og personvern: Japansk lov skapar ein balanse mellom personvernrettar og lovhandsaminga sine behov. På den eine sida, er personvern sterkt verna – telekomoperatørar som bryt hemmeligholdet av kommunikasjon (f.eks. ved å røpe brukar kommunikasjon utan autorisasjon) kan stå overfor straffereaksjonar giswatch.org. På den andre sida, er det lover som tillèt myndigheitene å overvake internettaktivitet under strenge forhold. Den Loven om Avlytting for Kriminalitet (2000) tillet politiet å avlytte kommunikasjon (inkludert internetttrafikk) med ein arrestordre for visse alvorlege brotsverk giswatch.org. I 2017 utvida ein ny konspirasjonslov omfanget av brotsverk som ein kan søke om avlyttingsordrar for (tilsynelatande for å dekke terrorrelaterte planar) refworld.org. Desse utviklingane har heva nokre bekymringar om overtrenging, men generelt er overvakinga målretta og krevjar rettsleg godkjenning. Det har ikkje vore rapportert om masseovervaking av ordinære internettbrukarar, sjølv om lekkasjer i 2013–2014 viste at etterretningstenesta hadde tileigna seg eit visst avansert overvåkingsutstyr refworld.org. I tillegg har Japan ein Lov om Begrensning av ISP-ansvar (2001), som gir ein varsel-og-fjern-rammeverk – ISP-ar helds ikkje ansvarlege for brukarinnhald dersom dei følgjer prosedyrene for å fjerne ulovleg innhald når dei vert varsla giswatch.org. Denne lova oppmuntrar leverandørar til å fjerne ærekrenkande eller krenkande innhald ved formelt krav, noko som har hjelpt i kampen mot slike som hevnporno eller ærekrenking, men det betyr også at innhald kan bli fjerna dersom det potensielt bryt lovar (utan rettskjelder i nokre tilfeller). Totalt sett er internettreguleringa i Japan relativt mild, med vekt på å fremje eit trygt online-miljø (gjennom frivillige ISP-kodeksar og brukarutdanning) i staden for å pålegge tunge restriksjonar. Regjeringa sin tilnærming har vore å fremje konkurranse (f.eks. ved å pålegge nummerportabilitet og mobile nettverks-roaming for nye deltakarar) og å sikre universell teneste, medan ein i stor grad har latt innhaldslaget av internett være fritt frå regjering kontroll. Brukarar nyter brei fridom på nettet, innanfor ramma av lover mot kriminalitet og sivile krenkingar.
Vekst og utviding av fiberoptiske nettverk
Japan var ein verdsleiar i tidleg adoptering og utviding av fiberoptisk breiband. FTTH (Fiber-til-heime) utrullering starta på tidleg 2000-talet og akselererte raskt på grunn av både regjeringa sine politikk og konkurransedynamikk. Under e-Japan strategien (2000), sette Japan seg mål om å gjere høghastig internett breitt tilgjengelig; denne vart etterfølgt av u-Japan (Ubiquitous Network) strategien, med sikte på nasjonal breibandtilgang innan 2010 journals.openedition.org. NTT, den rådande teleoperatøren (splitte opp i regionale NTT East og NTT West), leda fiberutrulleringa med B FLET’S tjeneste som starta rundt 2001–2002. Samtidig registrerte utfordrar-ISP-ar som Yahoo! BB (SoftBank) seg aggressivt kundar til DSL, noko som pressa NTT til å investere i next-generation fiber. I 2005, hadde fiberbreibandsabonnementa allereie nådd 10 million, som smatt forbi dei første måla journals.openedition.org. Veksten heldt fram eksponensielt: Japan hadde omtrent 15 million FTTH-abonnement ved utgangen av 2008 researchgate.net og 17.8 million innen mars 2010 econstor.eu, og gjer det til det første landet som virkelig massadopterte fiber tilkobling. Denne opptaket vart støtta av avviklingsreguleringane som tillot uavhengige ISP-ar å tilby teneste gjennom NTT sine fiberlinjer, som sikra at verbrenarane hadde val og gode prisar.
Gjennom 2010-talet, erstatter fiber gradvis DSL og ekspanderte retten sin rekkevidde. NTT sitt regionale fibernettverk gjekk forbi titalls millionar hushald; innan 2014, vart over 30 million hushald dekka av fiber senko.com. Kabel-TV-selskapene oppgraderte også systema sine, men mange valde å konvertere kundane til fiber der det var mogleg (av og til bygde dei hybrid fiber-koaks-nettverk eller samarbeida med NTT/KDDI fiberinfrastruktur). Regjeringa sin press for å eliminere dei siste “broadband zero” områda ved å støtte alternative teknologiar (som WiMAX, LTE, og satellitt) i slutten av 2000-talet sikra at selv område som ikkje kunne få fiber i starten ikkje ville bli heldt uforbundet journals.openedition.org. Over tid, har nokre av desse trådløse løysingane vore interim – mange samfunn som først fekk internett via WiMAX eller lokale trådlause har sidan fått tilgang til fiber eller høgkapasitets mikrovennverknader etter kvart som prosjekta fortsette. Merkeleg, ble NTT East og West kunngjort den fullstendige nedstenginga av ADSL-tjenestene sine innen 2023 (og andre selskaper som SoftBank følgde etter), noko som markerte slutten på DSL-æraen og ein fullstendig overgang til fiber eller kabel for fast internett omdia.tech.informa.com.
I dag dominerer fiberoptiske nettverk Japan sin breibandslandskap. Per 2023, er det omtrent 36.6 million FTTH-abonnement aktive blog.apnic.net, ut av ~44 million totale faste breibandslinjer. Dette betyr at over 80% av breibandsforbindelsane er fiber. Resten er for det meste kabelinternett (omtrent 6.5 million) blog.apnic.net, med ein minkande del av DSL eller FWA (fast trådløs tilgang). Dekning er nesten universell: over 99% av hushald kan abonnere på ein FTTH-tjeneste budde.com.au, og målet er å nå 99.9% innan 2030 under gjeldande planar japan.go.jp. Kvaliteten på fiber tenester har også blitt forbetra – i starten var dei fleste FTTH-tilknytningane 100 Mbps, men ved midten av 2000-talet oppgraderte leverandørane til 1 Gbps-planar (oftast til same pris). I dei seinare åra har 10 Gbps fiber (som tidvis vert kalla “cross-network” eller XG-PON-tjenester) blitt introdusert av NTT, KDDI og andre i store storbyar. For eksempel, NTT sin “Hikari Cross” tilbyr opp til 10 Gbps. Disse ultra-rask planane er retta mot kraftbrukarar og bedrifter, men indikerar den fortsatte veksten av fiberkapasitet.
Utvidinga av fiber i landlige område fortener særleg omtale: mange avsides landsbyar som tidlegare var på feil side av den digitale kløfta har no fått samfunns-fiber-nettverk, ofte takka vere subsidiar. I nokre tilfelle bygde lokale myndigheiter eller elektrisitetsverk (f.eks. Optage i Kansai-regionen, som er ein avleggar av eit kraftselskap) ut fiber og tilbyr tenester. Elektrisitetsverk som Kansai elektrisk (Optages “eo Hikari”) og Chūbu elektrisk (CNS) kom inn i fiber ISP-marknaden, og utvidar fiber sammen med kraftinfrastruktur i regionane sine blog.apnic.net. Disse innsatsene komplementerte NTT sin nasjonale utrulling. Gjennom å kombinere desse private og offentlege initiativene, oppnådde Japan en av dei høyeste FTTH-penetreringsratene i verda i løpet av to tiår.
Ser vi framover, skifter utviding av fiber-nettverket i Japan frå grunnleggjande dekning til kapasitetsoppgraderingar og vedlikehald. Sidan så godt som kvar krok av landet kan nåast (eller vil bli nådd innan 2030) av fiber, fokuset er på å gjere fiber til en “universell teneste” (offisielt, regjeringa er i ferd med å designe internett-tilkobling – mest sannsynleg fiber eller ekvivalent – som ein universell teneste) japan.go.jp. NTT forskar også på neste generasjon av optiske nettverk-teknologi (som sin IOWN-initiativ) som kan auke hastigheitar og redusere latens via all-fotoniske nettverk i framtida. Oppsummert har Japan sin utviding av fiberoptiske nettverk vore en markant suksesshistorie: frå nesten null fiberforbindelsar rundt 2000 til titalls millionar i dag, og fundamentalt transformert måten japanske borgarar får tilgang til internett heime og på jobb.
Dekning og penetrering av mobilnett (3G, 4G, 5G)
Mobilnett er ekstremt utbreidd i Japan, med abonnementsnummer godt over befolkninga, då mange brukarar har fleire enheiter. Japan var ein pioner innan mobilteknologi, og lanserte avanserte tenester tidleg og oppnådde brede dekning raskt. Nedenfor er ei oversikt over generasjonane av mobilnett i Japan og deira noverande status:
- 3G-nettverk: Japan var bland dei første landa til å implementere 3G. NTT Docomo lanserte verdas første kommersielle 3G-teneste (FOMA, basert på W-CDMA) i 2001, og ved midten av 2000-talet hadde 3G heilt erstatta 2G for alle store operatørar. 3G gav nasjonal røyst og data (internettillgang via telefonar) med hastigheiter som først var i nokre hundre kbps, men som seinare blei forbetra (med HSPA) til nokre Mbps. Alle tre gamle leverandørar (Docomo, KDDI au, SoftBank) oppnådde nesten 100% befolkningsdekning med 3G ved late 2000-talet, som gjorde mobil e-post og netttilgang allestadesverande refworld.org. Men, i løpet av 2020-åra, har 3G blitt eit arvprodukt. Operatørar er i prosessen med å avvikle 3G-nettverk for å omdisponere frekvensbåndet til 4G/5G. KDDI (au) stengde ned sin 3G-teneste i mars 2022, og **SoftBank følgde etter med avstenging av 3G i januar 2024** content.twimbit.com. NTT Docomo planlegg å oppretthalde 3G litt lenger (for å sikre komptabilitet med visse enheiter) men har annonsert at dei vil avvikle 3G innen mars 2026 content.twimbit.com. Som eit resultat, vil den store majoriteten av mobilbrukarar ha blitt migrert frå 3G før 2024; den resterande 3G-bruken i Japan er under 3% av mobilabonnement og synkande content.twimbit.com.
- 4G (LTE) nettverk: Fjerde generasjons mobilteknologi vart introdusert i Japan rundt 2010 (Docomo lanserte LTE på slutten av 2010, merke Xi, og andre operatørar lanserte i 2012). Japan sin 4G LTE-utrullering var tidlegare litt tregare enn i nokre andre land, men den har raskt fått fart. I dag dekkjer 4G LTE-nettverka omtrent heile landet – 100% av befolkninga i Japan har tilgang til minst eitt 4G-signal pulse.internetsociety.org. LTE er arbeidshesten for mobiltilkopling, som håndterer det meste av røyst (via VoLTE) og datatrafikk. Alle leverandørar har deployert omfattende LTE-Advanced-funksjonar, med topp nedlastingshastigheitar godt over 300 Mbps under ideelle forhold. I praksis ser 4G-brukarar typisk ti-tals Mbps som nemnt tidlegare. Per 2022, omtrent 67% av Japan sine ~196.5 million mobile abonnement var på 4G (med dei fleste av dei resterande på 5G) content.twimbit.com. Gitt mettheten i marknaden, har tal på 4G-abonnentar toppa seg og er no på veg til 5G. Likevel, vil 4G-dekningen vere viktig, spesielt på landlege område eller innendørs der 5G-signaler (særlig høg-bande) kan vere svakare. Dei tre store operatørane har robust 4G i landlege område – til og med fjerntliggende øyer har ofte LTE-basestasjonar, til og med matet av satellitt-backhaul. MVNOar utnyttar og desse 4G-nettverka, og tilbyr billigare SIM-kun planarar, noko som har auka mobil internettpenetrasjonen blant priskjenslege brukarar (som studentar eller låginntekts hushald).
- 5G-nettverk: Japan kom tidleg inn på 5G i Asia, med NTT Docomo, KDDI, og SoftBank som alle lanserte kommersielle 5G-tenester i mars 2020 content.twimbit.com. Rakuten Mobile, som har bygd eit skybasert 4G-nett som ein nykommar, starta si 5G-teneste i 2022 content.twimbit.com. Dei første 5G-utrulleringane fokuserte på urbane sentrumsområde (Tokyo, Osaka, Nagoya, osb.), og brukte mid-bande frekvensar (f.eks. 3.7 GHz) og nokre høg-bande mmWave i hotspotar. Dekninga har utvida seg raskt: regjeringa sette som mål å dekke 95% av befolkninga med 5G innan utgangen av regnskapsåret 2023 (det vil seie mars 2024) content.twimbit.com, og operatørane ligg an til å nå dette eller overskride det. Allerede i 2023 anslås det at 94% av folk hadde tilgang til eit 5G-signal frå minst ett leverandør pulse.internetsociety.org. Dette betyr at dei fleste byane og bygdene har 5G, sjølv om det i landlege område kanskje berre er inntil eine operatør sin 5G for no. Per 2022 var omtrent 30% av mobilabonnementa på 5G (mange brukarar oppgraderte enheiter men nokre er fortsatt på 4G-planar) content.twimbit.com. Den andelen stig raskt; innan 2025 vil ein majoritet av brukarar sannsynlegvis vere på 5G-planar, og innan 2028 er det spådd at omkring 75% vil vere 5G content.twimbit.com. 5G-tjenestene i Japan tilbyr betydelig høgare båndbreidde og kapasitet, og gjer det mogleg for nye applikasjonar (HD streaming, AR/VR, IoT) å blomstre. Merkeleg nok, blir 5G også sett på som ein løsning for landlig breiband i enkelte tilfeller – i staden for å legge fiber til kvar einaste husstand, kan operatørane gi 5G fast trådløs tilgang. NTT Docomo og andre har prøveprosjekt for 5G-basert heim internett, spesielt i område der det å legge ned fiber er kostbart.
Mobil penetrasjon og operatørar: Japan har fleire mobile abonnements enn folkesetnaden – omtrent 155 mobile abonnement per 100 innbyggjarar (196.5 million abonnement vs 125 million befolkning per 2022) content.twimbit.com. Dette inkluderer smarttelefonar, funksjonstelefonar (for det meste eldre brukarar), nettbrett og laptop-data-kort, og eit aukande antal IoT/M2M tilkoblingar. Den smarttelefonpenetrasjonen er svært høg (over 80% av befolkninga eig ein smarttelefon), noko som betyr at mobil internettillgang er integrert i dagleglivet. Dei store mobilnettsoperatørane (MNO-ar) er: NTT Docomo, KDDI (au), SoftBank, og Rakuten Mobile. NTT Docomo er den største, med om lag 42% marknadsdel av mobilavtalane content.twimbit.com. Det er den tidlegare monopolvare mobile leverandøren (utskilt frå NTT) og er kjent for sitt omfattande nettverkskvalitet. KDDI (au) har rundt 30% og er ein sterk konkurrent, spesielt i forstads- og landlegemarknader (det vart danna frå fusjonen av mobiloperatørar, inkludert den nest eldste mobiloperatør, DDI). SoftBank (som kjøpte den tidlegare Vodafone Japan i 2006) har om lag 25–26% andel content.twimbit.comog har fokusert på urbane marknader og integrering av mobil med internett og medietilbod. Den nye aktøren Rakuten Mobile lanserte full tjeneste i 2020 og har vokst til omtrent 2% andel per 2022 content.twimbit.com. Rakuten bygde eit unikt fullt virtualisert nettverk frå bunnen av og tilbyr svært låge prisar for å tiltrekke seg kundar. Likevel, Rakuten sin dekning kom først til å ligge bak fordi dei måtte bygge tårn frå bunnen av – for å bøte på dette, har Rakuten ein roamingavtale med KDDI for å bruke au sin 4G-nett i område der det ikkje har bygd dekning budde.com.au. Denne avtalen tillot Rakuten å tilby nasjonal tjeneste frå dag én, men til kostnaden av roamingavgifter. No har Rakuten bygd tusenvis av sine eigne 4G/5G-stader og dekker storbyane, men det er fortsatt avhengig av roaming i nokre rurale seksjonar. Regjeringa støtta Rakuten sin inntreden (fordele frekvens og forenkle regelen for nummerportabilitet for å redusere hindringar for kundar som skifter leverandør i 2023) budde.com.au, i ei visjon om at dette vil vere eit løft for konkurransen som vil senke forbruksprisene. Faktisk, sidan Rakuten sin ankomst, har alle tre eksisterande aktørar innført nye lågprismarkder eller planer (f.eks. NTT sin ahamo, KDDI sin povo, SoftBank sin LINEMO) for å konkurrere, til nytelse for forbrukarane.
Når det gjeld nettverksteknologi , er japanske operatørar i frontlinja. Dei har implementert VoLTE nationwide (med 3G røyst som backup inntil 3G vert avvikla), og bruker frekvensaggregasjon, 4×4 MIMO og andre LTE-Advanced Pro-funksjonar for å forbetre 4G. For 5G, er dei no oppgraderte frå Non-Standalone (NSA) modus til Standalone 5G kjerne-nettverk, som vil forbetre latens og tillate funksjonar som nettverksdeling. For eksempel, oppnådde NTT Docomo standalone 5G og har demonstrert hastigheitar opp til 6.6 Gb/s i forsøk budde.com.au. I tillegg, utforskar leverandørane beyond 5G (6G) forsking – den japanske regjeringa og industrien (spesielt NTT Docomo og NEC) har investert i 6G utvikling med auge på rundt 2030 for utrullering budde.com.au. Japan har som mål å forbli ein leiar innan mobilteknologi ved å bidra til 6G-standardane og potensielt implementere tidlige 6G-testnett seinare i løpet av tiåret.
Dekningsperspektiv: Praktisk talt kvar bebudd område i Japan har ein eller annan form for mobildekning. Til og med mange ubebodde fjellovergangar og landlege vegar har signal (primært 4G) takka vere tette basestasjonar. På den andre sida kan innandørsdekning i tette urbane Tokyo vere utfordrande for høgband 5G, så operatørar byggjer tusenvis av små celle. Regjeringa sin 5G-infrastrukturfond og lokale myndigheitsinitiativ har ytterlegare støtta bygging av 5G basestasjonar i landlege samfunn, sjukehus, skular, og langs høghastigheitsbaner. Per slutten av 2023 var 5G befolkningsdekning om lag 95% content.twimbit.com, og det vil halde fram mot 99% dei neste åra, med berre dei mest avsides områda avhengig av 4G eller satellitt. Japan sin mobilnettpenetrasjon og kvalitet har gjort mobil internett til ein viktig komponent av kvardagslivet, enten det er for streaming av media, mobilbetalingar, eller den kjente japanske mobilspillkulturen – alt av dette krev pålitelig tilkobling.
Satellitt internett-tenester i Japan
Gitt Japans øygeografi og tilfeldige naturkatastrofar, har satellitt internett spelt ei nisje, men viktig rolle i tilkoplinga. Tradisjonelt blei satellitt internett i Japan brukt av statlege etatar, skip til sjøs, og veldig avsides stasjonar (som isolerte øyar eller forskingsstasjoner) der terrestriske nettverk ikkje kunne nå. Desse tidlegare tenestene var avhengige av geostasjonære satellittar (slik som dei operert av SKY Perfect JSAT eller Intelsat), og gav relativt låge hastigheiter (få Mbps) med høg latens (~600ms) og høge kostnader. For den gjennomsnittlege forbrukaren, var satellittbreiband ikkje eit praktisk alternativ i fortida grunna desse avgrensingane. Men, landskapet forandrar seg med framveksten av Low Earth Orbit (LEO) satellittkonstellasjonar og nye satellittbreibandsinitiativ.
Starlink (SpaceX): Japan blei det første landet i Asia til å få SpaceX sin Starlink-teneste, med tilgjengelegheit kunngjort i oktober 2022 satellitetoday.com. Starlink sin satellittinternett (som bruker ein konstellasjon av låge satellittar) tilbyr høghastigheitstilkobling (50–150 Mbps eller meir) med mykje lavare latens (~20-40ms) enn tradisjonell satellitt. Opprinnelig starta Starlink dekninga i Japan i nordlege og sentrale område (Tohoku, Kanto, deler av Chubu) satellitetoday.com, og utvida seg til å dekke praktisk talt heile landet innan slutten av 2022 (inkludert alle fire hovedøyar). Ved 2023 kunne alle forbrukarar i Japan, til og med på ein avsides øy eller fjell, bestille eit Starlink-sett. Den japanske regjeringa ønskte desse tenestene velkomne som eit supplement til terrestriske nettverk, spesielt for resilens og katastroferespons. KDDI har inngått samarbeid med SpaceX som ein autorisert integrator for å tilby Starlink til rurale kundar og for å bruke Starlink for mobil tilbakehald i område der fiber er vanskeleg å installere satellitetoday.com. For eksempel, testa KDDI Starlink for å koble rurale mobilbasestasjonar og gi nød-Wi-Fi i katastrofetrengte område. KDDI begynte til og med å tilby gratis Wi
